onsdag 7. mai 2014

syttitallet.


jeg skulle ønske jeg levde på syttitallet, sier jeg og fikler med den tomme ølboksen som ligger ved siden av meg på gulvet. når jeg sitter i denne vinkelen legger jeg merke til at strømpebuksa har spjælet på innsiden av leggen og jeg lurer på om den har vært det lenge. om det kanskje skjedde da jeg falt på dansegulvet tidligere på kvelden. han ler av utsagnet mitt og hever øyenbrynene, jaha?

ja, sier jeg, tenk på all den kule musikken da, på stilen, på ungdomskulturen, på engasjementet og på hvor sjukt fett det var å være feminist på den tiden. han legger seg på ryggen ved siden av meg, sukker som om jeg var et håpløst, lite barn – noe jeg kanskje også er - og svarer at tenk på den kalde krigen da, på atombombefrykten, på det føkka kvinnesynet, på abortloven og kanskje aller verst for jenter som meg: at det verken fantes internett eller mobiler. jeg er kanskje full nok til å ha glemt hva han heter, men ikke til å akseptere at han brutalt knuser min nostalgiske lengsel etter et tiår jeg så lenge har glansbildet. jeg hadde klart meg utmerket uten all denne dumme teknologien, sier jeg i et håpløst forsøk på å forsvare meg. han himler med øynene, fikler med en gul ballong han finner under bordet. ikke én jævla dag. jeg reiser meg overdrevent brått - for på en måte demonstrere at samtalen er over. jeg forteller at jeg må nå den siste bussen hjem, men takk for praten. han ler igjen. den siste nattbussen gikk akkurat, men du kan jo sende brev etter taxi? 

1 kommentar: