tirsdag 3. juni 2014

synestesi.

han skal ha psykologieksamen og jeg skal avlevere en bok han trenger til den. alt vi ellers tilfeldigvis har glemt eller hatt hos hverandre er for lengst og fortumlende blitt returnert til sin rettmessige eier. da jeg kommer ligger han henslengt i hagen og leser, og det føles så forunderlig dagligdags å se ham ligge slik. alt kunne vært som før. så blondt håret ditt allerede er blitt av solen, sier han når han ser meg. ja, du har kanskje rett, sier jeg og tvinner en løkke rundt pekefingeren for å kunne se nøye etter om han har det. det føles som en evighet siden jeg så ham sist. siden den kvelden han kjørte meg hjem og vi ikke vekslet et ord. siden den kvelden alt var sagt og det ikke var mer å si.

nå er jeg altså her, i hagen hans. jeg er ved å møte leppene hans av gammel vane, men tar meg selv i det. jeg får en trang til å gå. den hvite kjolen stryker over lårene mine og røper nesten litt for mye i det jeg likevel legger meg ned ved siden av ham i gresset. så snakker vi om alt annet enn det vi egentlig tenker på. vi snakker om været, at det kanskje skal regne på tirsdag, om skolen og hvilken oppgave valgte du på eksamen. han er så nærme at jeg kjenner duften av ham. duften jeg har pleid å fortape meg i. han dufter av fargen blå. ikke en hvilken som helst blå. han dufter av den litt diffuse, beskjedne blåfargen som hviler der den skyfrie himmelen bryter med horisonten. dette sier jeg naturligvis ikke til ham. jeg sier heller ikke at enhver kjærlighetshistorie er en potensiell tragedie. eller hvor absurd det er å helt plutselig bryte all kontakt med en du har kledd både sjel og kropp naken for over så lang tid. jeg forteller heller ikke om alle de nye menneskene jeg har kolonisert tomrommet han har etterlatt seg med. eller at jeg er så nærme at jeg kjenner den velkjente duften av ham, men at resten av ham føles totalt fremmed. at distansen mellom oss ikke lenger får plass i solsystemet. at han er solen. jeg er pluto. at jeg ikke lenger kan regnes som en del av systemet. at universet har sugd meg til seg og jeg har latt det gjøre det. at jeg ikke angrer på det jeg sa. fra det øyeblikket jeg overrekker boken til ham deler vi ikke lenger noe annet enn fortiden. og da jeg endelig reiser meg og går derfra vet vi begge at det er siste gang jeg gjør nettopp det.

24 kommentarer:

  1. Svar
    1. takk! det betyr mye å høre det fra deg. klem.

      Slett
  2. Du skriver utrolig vakkert! trist, men vakkert <3

    (av en eller annen merkelig grunn får jeg lyst til å skrive igjen, sånn som jeg gjorde før, ikke nå. hvem vet, kanskje du er det som skal til for å vekke hva enn det var som forsvant. takk :))

    SvarSlett
    Svar
    1. tusen millioner takk, christine! jeg synes du skriver helt fantastisk selv, håper du vil starte ordentlig igjen. klemklem.

      Slett
  3. Jeg liker tekstene dine så veldig, veldig godt.

    SvarSlett
  4. Jeg får helt vondt inni meg av å lese dette, så utrolig fint og ærlig skrevet!

    SvarSlett
  5. åh. dette var nydelig, og trist på en gang.

    du er utrolig flink, og en av få blogger som inspirerer meg til å utfordre måten jeg skriver på.
    variere, leke med det.

    vi har kjent hverandre en gang i tiden forresten. tilfeldigheter <3

    SvarSlett
    Svar
    1. takk, det er jeg utrolig glad for å høre. din blogg er også magisk - helt fantastisk! det betyr mye, det du skriver.

      oi, nå ble jeg veldig nysgjerrig. så vidt jeg vet er du under psedonym på bloggen, kan du ikke sende meg melding på fb? det hadde vært veldig hyggelig. tilfeldigheter. <3

      Slett
  6. Du skildrer det så godt, den overgangen fra å være nærme noen, til plutselig ikke skulle være det lenger. Det er som du sier; absurd. Jeg likte denne teksten veldig godt, du er flink!

    SvarSlett
  7. å
    i feel u (serr)

    SvarSlett
  8. du skriver så utrolig bra, det har du alltid gjort!

    SvarSlett
  9. Du har nettopp fått deg en ny, fast leser :-)

    SvarSlett
  10. Du skriver helt utrolig vakkert! :-) Gleder meg til å lese mer på bloggen din!

    SvarSlett
  11. no vart eg plutselig 16 år og så forelska at det gjer vondt inni meg igjen. dyktig

    SvarSlett