søndag 22. juni 2014

ham.

jeg har alltid visst hvordan kjærligheten ville se ut, hvordan han ville være og hvordan han ville føles. jeg ville møte ham på trikken, på biblioteket eller kanskje på en helt tilfeldig fest jeg egentlig ikke skulle til, men bestemte meg for å dra på i siste liten. han ville vandre inn i livet mitt og vi ville begge vite umiddelbart, og med den aller største sikkerhet, at møtet ikke bare ville være en tilfeldighet, men selve skjebnen. 

han ville være høy, mørk og bredskuldret. kanskje et par år eldre og med en sjarme så sterk at solen var lysår fra å kunne skinne som ham. han ville kunne spille piano, ha sin egen leilighet, være flink til å danse og elske de samme bøkene som jeg. han ville fortelle meg at jeg var den vakreste han visste, vi ville aldri krangle og følelsene vi ville ha for hverandre ville eskalere brattere enn verdenspopulasjonen, og de ville aldri - aldri - ende.  



men kjærligheten var slett ikke så lett å få øye på som jeg trodde. sommerfuglene lå stadig uklekkede i magen og skapte på ingen måte stor oppstandelse første gang vi møttes. han var skittenblond og pinglete, arrogant og litt usjarmerende, og å trene var nærmest et fremmedord i hans vokabular. ikke kunne han spille piano, han bodde fortsatt hjemme og han hatet å danse like mye som det kjedet ham å lese bøker. han snek seg inn i livet mitt og jeg forstod ikke hvem han var før det var for sent. uten forvarsel begynte jeg å lengte etter ham når vi ikke var sammen, elske måten han beveget seg på og tenke på ham selv da jeg ikke tenkte på ham.

han viste meg steder jeg ikke visste fantes, filmer som tok pusten fra meg og musikksjangre jeg aldri hadde hørt om. vi var uenige om det meste og han irriterte meg noen ganger mer enn han gjorde meg glad. ufrivillig hadde jeg gitt ham fullmakt til å la alle spektre i følelsesregisteret renne gjennom meg. han gjorde meg sint og frustrert, men lykkelig og udødelig. han var vinden som lot meg sveve og havet som holdt meg under. han fortalte meg aldri at jeg var den vakreste i verden, men at tankene mine både forbauset og fascinerte ham, at jeg var søt da jeg sov og at det kilte i ham da jeg lo.

vi utvekslet drømmer og hemmeligheter, flettet kroppene inn i hverandre, kysset til vi så vidt fikk puste og ga hverandre løfter om for alltid. men for alltid er ikke alltid så lenge og kjærligheten finner ikke alltid permanent boplass i det samme menneske til evig tid. kjærligheten viste seg ikke å være én skikkelse, men noe – en kraft kanskje - som bosetter seg i flere mennesker, noen ganger over mange år og andre ganger kun over et par uker. kanskje mens bladene skifter farge om høsten, men forsvinner med vinden når det blir på tide for grenene å slippe taket. kjærligheten ankommer på tider man minst venter ham, og drar kanskje plutseligere og mer overraskende enn snø fallende i mai. kjærligheten er ikke som jeg trodde, han er så uendelig mye mer.   

//inspirert av de tre, fire guttene som har betydd så mye. på hver sitt tidspunkt faktisk alt. 

j. 

5 kommentarer:

  1. !!! Dette er kjærlighet jeg elsker å lese om.

    SvarSlett
  2. <3 Dette var sykt fint. Igjen. Har lest flere av tekstene dine, og de er så nydelige.

    SvarSlett
    Svar
    1. så vakkert du skriver! er en fryd å lese innleggene dine <3

      Slett