fredag 11. juli 2014

evighetskuler.

jeg vil vite alt. det hele.
jeg vil at han skal legge seg ned, brette seg ut, åpne seg opp. gi meg tilgang.
jeg står på en trapp og banker på en dør. han åpner, men bare på gløtt.

man kan aldri egentlig kjenne noen.
aldri helt.

i timesvis prøver vi likevel. vi skreller av lag på lag.
vi er evighetskuler. slike man kjøper i sverige.
jeg blir sliten i kjeven. vi når aldri til kjernen.
ingen vil kunne nå helt inn.

vi kan enten være alene eller sammen om å være alene.
det finnes ingen annen mulighet.

da jeg var liten knuste jeg ofte evighetskulene med hammer. kanskje ble jeg litt for rastløs.

jeg vil ikke knuse ham.
jeg vil ikke at han skal knuse meg.

helst vil jeg være blå på tungen bestandig.

11 kommentarer:

  1. åh! helt fantastisk

    SvarSlett
    Svar
    1. oi, takk, nå ble jeg kjempeglad!

      Slett
  2. Dette er noe av det nydeligste! Det er nesten så det blir for fint for en blogg, tekstene dine skulle blitt utgitt i bokformat

    SvarSlett
  3. Så sjukt fint, herrregud.

    SvarSlett
  4. Har det på akkurat samme måten! Men du klarer å sette ord på det på en helt nydelig måte <3 Fantastisk!

    SvarSlett