å elske oslo.

hvis jeg har et mål i år så er det nok det. å forelske meg i denne byen mellom vannet og marka, delt av akerselva, men likevel koblet sammen i ett nett av lyseblå trikker. byen jeg befinner meg i, og kommer til å befinne meg i de neste fjorten månedene. ikke at jeg teller måneder til jeg er fri, altså. men det er fjorten måneder til jeg er nettopp det og kan bo hvor jeg vil i hele verden.

i blant lurer jeg på hvordan det er mulig å føle seg så fremmed i sin egen by og så hjemme i fremmede land. det er nok ikke bare jeg som føler det slik, men til sommeren er de fleste jeg kjenner ferdige med skolen og så forsvinner de i alle retninger. og jeg blir jeg alene her. oslo og jeg. du och jag. men selv om oppveksten hører oslo til er det allikevel tre år siden jeg har bodd her, sånn på ordentlig, og det føles ikke helt som hjemme.

når noen nevner københavn eller miami får jeg fortsatt det kriblende suget i magen. jeg ble så endeløst forelsket i københavns overveldene sjarme det året jeg bodde i danmark, og da jeg året etter ble sugd inn i miamis farger og mangfold, var jeg overbevist om at hvis jeg flyttet hjem til norge ville hjertet mitt gå i tusen knas. og det gjorde det litt også, tror jeg. at jeg ble syk da jeg flyttet hjem til oslo tror jeg ikke gjorde saken noe bedre og den stakkars byen fikk nesten skylden for det sorte hullet livet mitt befant seg i. den fortjener nesten en unnskylding for at jeg ikke ga den en sjanse.

så kjære oslo, i løpet av det neste året skal jeg utforske deg og dine mange caféer, barer, bakgårder, loppemarkeder, festligheter, gater, mennesker og hemmeligheter. jeg skal gjøre deg til min lille by. vi skal bli bestevenner, du og jeg. jeg lover.