om da syrinene sprang.

det var den uken syrinene sprang og vi hadde fulle skift på jobben, men lo og lo og solgte hundre tusen reker til lattermilde kunder. det var den uken det regnet og var sol om hverandre, vi rullet i busser med dunkende bass og delte hemmeligheter på en fremmeds trampoline ved daggry. det var uken vi døgna fire ganger og moren til tobias stekte baguetter til oss før vi dro - stadig brisne - til skolen for å bli trukket i skriftlig eksamen. det var uken vi var en gjeng som klatret opp på taket på den der barneskolen for å se soloppgangen, og vi følte oss som karakterer i en roman av lars saabye christensen. det var uken vi var unge og glade og frie, på st.hanshaugen, i stensbergparken, i frognerparken og i huset til leirtun - leirtun som inviterte alle på wienerpølser med sprøstekt løk. det var uken vi gikk oss vill i ukjente nabolag og ingen visste helt hvor vi var, men det gjorde ikke noe allikevel, for vi hadde jo hverandre og hele livet foran oss. det var uken vi møtte bunadsfine mennesker med viftende flagg på banen hjem, og vi hadde grønske på knærne, øl i håret og alt for mange russekort igjen i sekken. det var uken minst tretten røde russ rullet mari, håkon og jeg opp hele bislett i en handlevogn og det var uken johanne tok meg med på grilling i en bakgård på torshov. det var uken jeg ble kjent med ole og maria og jennifer og det var uken maria ropte at herregud - nå eier vi byen dere, da vi syklet fulle og vinglende under byens gatelanterner. det var uken hver dag overgikk den forrige, selv om vi ikke trodde det var mulig. det var uken syrinene sprang og jeg nesten var ved å sprenges av lykke selv.