onsdag 11. juni 2014

englehår.

det er når jeg overnatter hos henne for første gang hun forteller det. cystisk fibrose, sier hun og svelger to røde piller med et glass lunkent vann. hun forteller ikke hvor farlig det er, at man kan dø av det. at lungene kollapser før man rekker å bli gammel. i stedet forteller hun om han søte i historieklassen. jeg forstår ikke hvem hun mener, men hun viser meg ham på instagram før vi legger oss. så ligger vi der ved siden av hverandre, snakker om gutter og om livet, mens vi fniser og duller med hverandres hår til vi endelig faller i søvn. gjennom natten blir det lange, blonde håret hennes ved å kile meg i nesen.
det er dette jeg tenker på da jeg får nyheten den søndagen i februar. det er det lange håret hennes jeg tenker på da vi har minnestund for henne dagen etter. det er den lyserøde sløyfen hun pleide å feste i det jeg tenker på da jeg overrekker foreldrene hennes en bukett patetiske peoner i samme farge. det er de levende nyansene i det jeg ser for meg i begravelsen. i begravelsen hvor jeg dedikerer en tåre til hvert eneste hårstrå. det er duften av det jeg tenker på hver dag jeg setter meg ved siden av en tom pult på skolen. det er styrken i det jeg tenker på de ukene jeg selv ligger på sykehuset et halvt år senere, for en helt helt annen grunn, og tenker at hun også har ligget søvnløse netter på et slikt rom. det er skinnet i det jeg tenker på da jeg blir frisk og igjen kjenner solen i ansiktet. det er fallet i det jeg tenker på alle disse nettene livet ikke lar meg få sove. det er henne jeg innbiller meg det er hver gang jeg ser noen med langt, blondt hår. det er henne - helt til de kommer nærmere og det ikke er henne likevel. det er henne helt til jeg gang på gang er nødt til å innse at hun ligger en meter under bakken - med et hår som aldri igjen vil kile noen i nesen gjennom natten.


vakreste andrea lucas (1995-2013).
jeg tenker på deg til stadighet.

j.

7 kommentarer:

  1. <3 Så vakkert skrevet, og så ufattelig sterkt. Det eneste gode med slikt er at slike hendelser lærer oss å sette litt mer pris på livet.

    SvarSlett
  2. Jeg er utrolig lei meg på dine vegner. Dette veldig sårt ut, og jeg kan veldig godt skjønne savnet. Det er trist at sykdommer kan ta over kroppene til folk.

    SvarSlett
    Svar
    1. tusen takk. det er veldig trist, men det lærer oss å sette pris på livet. klem til deg.

      Slett
  3. For en ufattelig, nydelig, sterk tekst.

    SvarSlett