torsdag 5. juni 2014

torsdag.


i dag våknet jeg til et vær som gjorde at jeg slapp å vanne blomstene i hagen. når det faller vann fra himmelen har tankene en tendens til våkne fra dvale. når paraplyer og slagstøvler florerer i gatene skrur kroppen seg av for at tankene skal kunne danse.

i det siste har jeg skullet ønske vi så oss selv med hverandres øyne, og ikke våre egne. jeg skulle ønske vi ikke hadde tendensen til utelukkende å se andres positive sider og våre egne negative. at vi i nærvær av andres enestående eksistens kun evnet å se skyggen av vår egen. det vil alltid være noen som er penere, smartere, morsommere, tynnere, har lengre hår eller lever et mer spennende liv enn oss. slik er det bare. kanskje er det først når vi aksepterer dette vi kan fri oss fra våre egne forventninger. at vi med stolthet kan være oss selv. hvem nå enn det måtte være. jeg skulle ønske vi kunne møte oss selv og fortelle denne personen at: du er deg og det er det vakreste noen kan være.

eventuelt kan vi fortelle hverandre det. det er kanskje enklere. jeg vet ikke. jeg vet det virkelig ikke. jeg vet bare at noen har glemt å sende bruksanvisning med dette livet. pappa sier at det skal være sol i morgen. det er fint, synes jeg. at det regner og er sol om hverandre. så kan tankene og kroppen bytte litt på å danse.

j.

6 kommentarer:

  1. Du skriver bare så utrolig vakkert. Elsket denne teksten. Og jeg har faktisk tenkt i lignende baner minst tusen ganger før selv. Det skulle vært sånn. :)

    SvarSlett
    Svar
    1. så utrolig hyggelig å høre, camilla. tusen takk og i lige måde. <3

      Slett